Litt om hiprøver
Opprinnelig er dachsene hihunder.
Du kan trene hunden som forligger til grevlingjakt, eller som
sprenger til revejakt.
Tekst: Steinar Waage.
Siden
dachsen opprinnelig er en hihund, vil jeg her fortelle litt om
hi-trening/jakt.
Hi-jakt her i landet foregår mest på rev og grevling, men man kan
også bruke en hi hund på minkjakt, i for eksempel steinurer
Litt om de forskjellige hi-hundene:
Trening i kunsthi foregår i kontrollerte former, og
med en eller flere sølvrever på treningen. Når man skal begynne å
trene en hund er det viktig at den i hvert fall har blitt 8-10 mnd.,
det er ikke sikker at den er moden nok da heller.
2.Sprengere, som brukes til jakt på rev.Her
skal også hunden finne viltet, for deretter å angripe med stor
tyngde og skarphet. Videre skal hunden bryte, for så å finne en ny
gang å angripe fra. Er det nok "trykk" i hunden vil reven bli så
usikker at den vil forlate hiet.
Litt om hundens
kvalifikasjoner:
Her er noen viktige punkter som kreves av en hi-hund:
Litt om
kunsthiets oppbygning:
Et kunsthi er sekskantet, med ca. 2 meter mellom hver
vinkel, som hver ende fører til revekassa (D). Den har gitter ut mot
hi-gangene, så de ikke blir noen kontakt mellom reven og hunden. Det
er også en midtgang som også fører fram til revekassa. Alle gangene
er 20 x 20 cm. med diverse hindringer. Det er to nåløyer, et stående
(B) og et liggende(I). Begge er 30 cm lange. Det ene er 13x17
cm og det andre er 17x13 cm i bredde / høyde. Det er også en
vanngrav (C) hvor de er 10 cm klaring mellom vannet og lokket.
Etter det liggende nåløyet er det en sandvoll (G) som hunden må
grave seg igjennom. I midtgangen heller deler av gangen, med en
hellningsvinkel på 1:2. Denne fører ned i en brønn (F). Deretter må
hunden hoppe fra brønnen og opp 60 cm til en hylle (E).
Litt om hi-prøver:
Det er to forskjellige typer hi-prøver. En for
forliggere og en for sprengere. Det som er likt for begge
prøveformene, er at man skal slippe hunden ca. 2m. fra inngangen og
at man har en total prøvetid på maks. 20 min. fra hunden slippes.
Hi-prøve for forliggere:
Her er gitteret inn til reven stengt etter det stående nåløye og på
hylla. Hvis hunden søker gjennom disse gangene, så skal den være
helt stille. Når den har gått gjennom vanngrav, liggende nåløye og
gravd seg gjennom sandvollen skal den gjøre et kraftig angrep på
reven, for deretter å trekke seg noen cm. tilbake og ligge å halse
uavbrutt i 15 min. Den skal kun gjøre utfall mot reven hvis denne
gjør tegn til å angripe hunden eller at den vil prøve å komme seg
unna. Prøven avbrytes når dommeren gir beskjed om å koble hunden.
Her er alle tre gangene inn til reven åpne. Hunden skal oppsøke
reven i alle tre gangene. Når hunden kommer frem til gitteret skal
den angripe med stor tyngde og skarphet. Hunden skal være intens
under hele angrepet og virke irriterende på reven. Den skal hele
tiden ligge tett inntil gitteret. En revesprenger skal være
bevegelig og dermed bryte selv i alle tre gangene. Blir hunden
liggende lenger enn 5 min i hver gang setter dommeren ned en plate
mellom hunden og gitteret. Det ideelle er at hunden bryter selv
etter ca. 2 min., og holder en like høy intensitet hele tiden.
Ellers i hiet skal hunden være helt stille. Etter at hunden har gått
for å oppsøke en ny gang, setter dommeren ned en plate ved det
gitteret hunden forlater. Når den har vært i alle tre gangene er det
også plate foran alle gitterene. Den skal nå vise at den er ærlig,
ved at den oppsøker en gang hvor det er plate. Den skal også her
være helt stille og oppsøke en ny gang. Nå har dommeren tatt opp
alle platene, og hunden skal angripe for aller siste gang. Når
hunden er ferdig skal den ha vært gjennom alle hindre i hiet. Hvis
hunden går ut av hiet under prøven, gjør ikke det noe så lange det
bare er en snartur og det ikke er gjentagende.
Litt om premieringer:
Det er seks premiegrader på en hiprøve:
CACIT: Kun
på internasjonale prøver. Kan deles ut til beste dachs og til beste
terrier som har oppnådd certifikat på prøven.
Certifikat:
Det deles ut certifikat til alle hunder som gjør et utmerket
/optimalt arbeide.
1.premie:
For å få 1. premie, må hunden ha gjort et meget godt arbeide.
2.premie:
For å få 2. premie, må hunden ha gjort et godt arbeide.
3.premie:
For å få 3. premie, må hunden ha gjort et godtagbart arbeide.
0.premie: Dette gis til hunder som ikke fullfører hele prøven."
Er du interessert i lære mer om hi/være med på en hitrening?
Ta kontakt med Karin Eriksen i styret.
Mer om hi:
Trening av hihunder – og utvelgelse av
avlsmateriale.
Skrevet av A. G. Schjervheim, og publisert i
Dachshunden, nr. 2 1988.
Det å bli hihund er den tøffeste jobb man overhodet kan innvie en
ung, gryende jakthund i.
Når den har tatt sin eksamen, skal den fryktløst og uten å blunke
trenge ned mot jordens bekmørke indre, hvor den ofte må forsere selv
de mest fornuftsstridige hindre, for deretter med ubendig overmot å
angripe en fiende som overhodet ikke kan sees. Reven, og for all del
grevlingen, sitter alltid med fire jokere på hånden i sine hjemlige
gemakker. Den har til en hver tid full oversikt over hvor den skal
forskanse seg for å vinne de strategiske fordeler. Det sier seg selv
at å sette en unghund til en slik jobb ute i naturen uten en grundig
rekruttskole, før den er både fysisk og psykisk moden for oppgaven,
er like dumt som å slippe en tolvåring på ski utfor Romsdalshorn. En
grunnregel bør være at bortsett fra vilt i ankelhøyde, d.v.s. mus og
rotter som tilfeldigvis måtte komme i unghundens vei under
oppveksten, bør den ikke settes i trening på rovvilt før den er
kommet i 7-8 måneders alder, og har ”satt seg” så vel fysisk som
mentalt. Med dagens mangfold og tilgjengelighet av kunsthi over
store deler av landet, ser jeg ingen grunn til å utrede andre
treningsalternativer her. I et kunsthi har man full oversikt, og kan
støtte hunden når det trengs, samt avbryte treningen
på det rette tidspunkt. Dette siste er ikke minst viktig.
Man begynner gjerne treningen med reven i åpent bur eller i kunsthikittelen med alle lukene oppe, slik at lyset slipper godt til. Etter at man har fått unghunden til å ”tenne”, har jeg i hvert fall selv det prinsippet at jeg selv ikke griper inn med verken oppmuntring eller støtte så lenge hunden viser fremgang. En hihund under jord, ute i naturen, er verdens mest ensomme jakthund, og har kun seg selv å stole på. Derfor er det viktige at den selv i størst mulig grad får bygge opp sin egen selvtillit. Hovedprinsippet i hele hundens skolering bør være at den hele tiden tror at den finner ut av, og takler situasjonen selv.
Forsøk aldri å
skyve en unghund gjennom nåløyet eller vanngraven, om den ikke vil
presse seg igjennom. Sett gjerne ned en plate bak hunden, og forsøk
å oppmuntre og lokke den foran rovdyret i stedet. Eller enda bedre,
om du har en annen, erfarenhund å slippe ned foran rovdyret i en av
de andre gangene et øyeblikk, så er det i regelen ikke lenge før
unghunden tenner for alvor, og sparker seg igjennom. Forutsetningen
for siste metode er imidlertid at det er satt en plate bak
ynglingen, slik at han ikke vender og oppsøker spetakkelet den
letteste veien. Treningen skal foregå i små porsjoner og, såfremt
mulig, avsluttes når hunden har mestret en ny oppgave og fortsatt
har stort overskudd og positivt inntrykk av det hele. Altfor mange
gryende stjerner er blitt ødelagt på grunn av overtrening i eierens
umettelige iver etter å beskue den håpefulles fremganger. Og det er
nesten alltid de største talentene som lider denne skjebne.
Noe av det viktigste en har anledning til å lære en hihund nettopp i
et kunsthi er spontane brytninger, dvs. å avbryte selv de skarpeste
og mest intense angrep for å attakkere reven fra nye posisjoner,
slik at sistnevnte får en sjanse til å forlate hiet og eksponere seg
for jegeren under praktisk jakt. Dette er vel egentlig det momentet
som man bør utsette lengst i treningsfasen, om det da ikke kommer
helt spontant av seg selv. Om det motsatte er tilfelle, skal man
være forberedt på at denne treningen, som er den eneste egentlige
dressurpregede del i treningsfasen, (bortsett fra evt.
utkallingsdressur) kan sette unghundens angrepsglød og intensitet
noe tilbake i en overgangsperiode. Det beste er naturligvis om man
får hunden til å bryte spontant for åpen scene, kun ved tilsnakk,
uten å sette ned plate foran rovdyret. Om dette ikke virker, kan man
med en dertil egnet pinne i den smale sprekken mellom gitteret og
higangen, markere med et mildt rapp over snuten, samt behørig
tilsnakk, at hunden bør trekke seg tilbake. Om dette heller ikke
virker, bruker jeg å åpne lokket over hunden, og skyve denne tilbake
under skarp kommando. Dette er etter min mening den viktigste og
samtidig vanskeligste delen av hitreningen, fordi det er så store
individuelle forskjeller mellom hundene. Og det er så hårfine
grenser mellom for mye og for lite. Det innbefatter også hvor lenge
man skal la hver unghund ligge foran rovdyret etter hvert som
treningen skrider frem. Her kan det til og med være psykologiske
forskjeller mellom de forskjellige higangene. Det er først og fremst
her man gjør klokt i å søke bistand hos erfarne hifolk som har sett
de fleste varianter av hihundmentalitet.
Ellers finnes det et markert skille mellom opplæring og vedlikeholdstrening, som også byr på nyansert balansegang mellom for mye og for lite. En erfaren prøvehund trenger for det meste kun en liten oppfriskning i ny og ne. Man skal også være klar over at det er relativt stor forskjell i overgangen fra kunsthi til naturhi. Her skal hunden lære seg å avsøke store, bekmørke hikomplekser uten faste mål og hindringer, og hvor ofte kan det ligge både en og flere rever inne. Man skulle tro at det var en enkel affære å finne en rev inne i et hi, men en oppdager ofte at dette setter krav til stor rutine i større hisystemer. Her har man intet annet å gjøre enn å være passiv observatør, mens hunden er sin egen læremester.
Den som kjenner seg kallet til å bli oppdretter
med hijaktegenskaper spesielt for øyet, bør søke sitt avlsmateriale
blant massive hiblodslinjer innenfor våre dachshundraser. Senere
tids genforskning innenfor kynologien har fastslått noe som vi
vanlige, dødelige, har tatt
for gitt i alle år; nemlig at nesten ingen egenskaper har så lav
arvelighetsgrad som jaktegenskapene. Nettopp derfor er det så viktig
at forfedrene har dokumenterte jaktegenskaper i homogen linje så
langt tilbake som mulig. Hvis jeg hadde adgang til statistikk, ville
jeg også velge meg avlsmateriell fra linjer med så gode
jaktnedarvere som mulig, dvs. studere halvsøskenkombinasjoner blant
de forskjellige grener av forfedre, for å danne meg et
gjennomsnittsbilde av gjennomslagskraften av jaktnedarving. Her
ville jeg så blant de sunneste individene forsøke å sortere ut
individer som så tidlig som mulig i livet eksponerte stor jaktlyst
og skarphet kombinert med en velbalansert psyke. Det er ellers her,
som i all annen avlsvirksomhet, kun de beste individene som er
verdige å avle på. Så,
plutselig etter lange, nitidige forberedelser, sitter man der og er
oppdretter.
- Da kommer den vanskeligste delen av hele prosjektet.
Nemlig å være helt ærlig mot seg selv når man vurderer sitt eget
oppdrett…..
Skitt jakt!